1. Stoffidentifikasjon: Resirkulerte materialer vil ha en lukt, dårlig binding mellom limet og stoffet, og limet vil virke hvitaktig. De vil også rynke og flasse under bruk.
2. Utførelse: Utdatert utstyr vil resultere i plagg med for stor stingavstand, inkonsekvent stinghøyde og utilstrekkelig forsegling, noe som gjør dem utsatt for vannlekkasje.
3. Design og stil: Prioriter praktisk regnbeskyttelse og bærekomfort, etterfulgt av estetikk.
4. Pusteevne: Hvis designet for beskyttelse mot regn, vil et forseglet deksel hindre kroppsvarmen fra å slippe ut, noe som fører til et kjølig eksteriør og varmt interiør, som får vann til å samle seg og bløtlegge fôret.
Regnfrakk kan kategoriseres etter materialsammensetning:
Regnfrakker med oljeduk: Laget av oljeduk (stoff belagt med tungolje eller perillaolje). Senere ble ytelsen til gummiert stoff kontinuerlig forbedret. Regnfrakker i gummi har god elastisitet, isolasjon og brettemotstand, og er mye brukt som vind- og regnbeskyttelse for arbeidsbeskyttelse.
Regnfrakker av plastfilm: Laget av limt plastfilm (polyvinylklorid eller polyetylen). Disse typer regnfrakker er enkle å lage, lette, myke, tilgjengelige i en rekke farger og mønstre, og rimelige, derav deres utbredte bruk siden 1960-tallet. Én type, en regnfrakk i kappe-stil (kalt en poncho) spesielt designet for syklister, er mye brukt på grunn av sin praktiske design og enkle å bruke. Regnfrakker laget av vanntett eller olje-avvisende stoff er også laget av vanntett tøy. Olje-avvisende klut er ikke bare vann-avstøtende, men har også gode pusteegenskaper, noe som gjør den egnet for-avstøtende regnfrakker. Det finnes mange varianter av vanntett tøy, inkludert vanntett, ren bomull khaki, vanntett polyester-bomullspoplin og vanntett polyestersilke. Regnfrakker lages ofte til fasjonable yttertøystiler, som tilbyr flere bruksområder og passer for både solfylte og regnfulle dager.
